

Toppleder med 25 års erfaring
fra internasjonale teknologiselskaper. Administrerende direktør i Schneider Electric Norge og lederroller i Telenor og Accenture, med team og kunder i Europa, Asia og USA. Har omfattende styreerfaring fra børsnoterte og private selskaper, blant annet som styreleder og leder av revisjonsutvalg. Kåret til European CEO in Energy & Renewables og Top 50 Tech Women i 2019.

Over 30 års erfaring fra
ledelse og styrearbeid i nordiske børsnoterte og private selskaper. Var CFO i Tandberg fra 1994 til selskapet ble kjøpt av Cisco i 2009. Har vært styreleder i Nordic Semiconductor, NOKAS og Autocirc, og styremedlem i Carasent. MBA fra University of San Diego. Nå også styreleder i Appear, et børsnotert teknologiselskap.

Rådgiver til styrer og toppledere
fra Silicon Valley med over 30 års erfaring. Har grunnlagt Next Step og Executive Growth Alliance, et globalt nettverk for toppledere. Har ledet transformasjon for blant andre Adobe, Cisco, Google og Microsoft, og hadde tidligere ansvar for internasjonal virksomhet i Tandberg. Holder til i Silicon Valley og Oslo.

Over 40 års erfaring med
IT, informasjonssikkerhet og informasjonsstyring i store utbygginger på norsk sokkel, som Ormen Lange, Oseberg, Åsgard og Goliat, for blant andre Norsk Hydro, Statoil, Shell og ExxonMobil. Har ledet IKT i en rekke plattformprosjekter og utarbeidet informasjonssikkerhetspolicy og -standarder for Kværner.
Varnur samler fysiske, digitale og menneskelige signaler i ett felles risikobilde. Der andre ser enkelthendelser, ser Varnur sammenhengen. Slik kan ledere handle før noe skjer, og konsekvensene blir mindre.
Varnur er bygd på vørn, det norrøne ordet for forsvar, vern og vakt.
I sagaene og de gamle lovene betyr vørn å forsvare seg mot en fiende. Menn som reiser skjoldborg rundt høvdingen i et slag. Folk som forsvarer gården når noen angriper om natten. Et sund som holdes stengt så fiendens skip ikke slipper forbi.
Varnur står ikke i noen saga. Ordet er laget på den stammen, formet av det gamle materialet. Slik vokste språket fram i utgangspunktet også.
Oppdaget. Varslet. Forsvart. Fra Lindesnes til Nord-Norge på få dager, i siktelinjens tempo.
Norskekysten var spent opp med vitar, varselbål på nes og fjelltopper, hvert innenfor synsvidde av det neste. Snorre tilskriver systemet Håkon den gode på midten av 900-tallet, som del av leidangen, sjøforsvaret.
Symbolet er en varde. Ett lyspunkt, og tre buer som bærer det videre, den eldste kommunikasjonsmetoden vi har på denne kysten. Varder ble tent på én fjelltopp og lest på den neste, og et varsel reiste landet på langs raskere enn noen budbringer kunne ri.
Det tomme rommet under buene leses som et fjell. Det er en subtil referanse, men bevisst: varden sto alltid høyt, fordi det å bli sett var hele poenget med systemet.
Når Varnur-navnet står ved siden av ikonet, tar det fjellets plass i komposisjonen. Selskapet står der vaktposten sto, og bærer signalet videre.
Han står på det ytterste fjellet på Stadlandet, med havet på tre kanter. Gården ligger i le på innsida, en halv dags gange unna. Der er faren, to søstre, ti kyr og en båt. Vakten går på omgang mellom gårdene i skipreida, og nå er det hans tur. Veden ligger klar. Tørr furu og tyri, kløyvd og stablet siden høsten. I tre netter har den ligget kald, for loven er tydelig: et bål tent uten grunn koster mer enn gutten som tente det kan betale.
Han ser ikke etter skip. Det går skip her hele sommeren, handelsfolk nordover og naboer på vei til fiske. Han ser etter mange skip som holder sammen og styrer inn mot leia uten å søke havn slik folk med ærend gjør. Så kommer de ut forbi neset. Han teller seks seil, så ni, på rekke i mørket. Han vet hva det betyr. Går de uvarslet inn fjorden før daggry, står de på gårdsplassene mens folk ennå sover. Da brenner husene, buskapen går om bord, og de som ikke rekker opp i fjellet blir tatt med som treller.
Han venter. Han er nesten sikker. Nesten er hele saken. Hver husstand på denne kysten kommer til å være ute av sengene i natt på grunn av det en gutt tror han ser i mørket. Han går ned på kne. Han slår ild.
Bålet gir dem timer, og timer er alt de trenger. Dyra kan drives til fjells og barna bæres etter, og de våpenføre mennene rekker fram til samlingsstedet og får leidangsskipene på vannet mens flåten ennå er ute på havet. Og så, langt mot nord, så svakt at han halvt tror han dikter det opp, svarer et annet lys. Og bortenfor det, enda ett. Et sted der ute har en annen gutt stått og sett etter ham. Det er slik kjeden virker. Hver vakt passer på naboen sin, ikke på sin egen gård, og til sammen passer de på hele kysten. Ingen av dem hadde klart det alene.